top of page

September 2020

Intervju av Silje Sigurdsen KUNZT.no video nr. #205:

https://www.kunzt.no/post/solveig-ane-kirkaune-oksendal-tegner-kroppen-vi-aldri-ser

121690114_640855983289877_48573273045212
60229680_2597173353634827_33722448543639

Tekst av Karoline Sætre til utstillingen STATE OF THE FLESH ved Vang Folkebibliotek, Oktober 2017

Knitringen i hjernen når jeg står stille og kjenner etter

Det ligger et hår bakerst i ganen, og inni kroppen ligger musklene klare til å sprenge.

Jeg stryker de små dunene mellom overleppa og nesa langsomt, som om huden var

en fløyelsdress. Kjenner den varme pusten mot de kalde håndleddene, jeg stikker ut

tunga for å smake på verden. Så presser jeg navlen mot låret og putter begge hendene

under knehasen for å hjelpe kneet opp til brystet. Det kjennes som om hele verden er

i meg når jeg svelger. Halsen min strammer seg og blir til seg selv. Det lille håret

bakerst i ganen blander seg med spytt. Jeg spytter meg i håndflatene og gnir, gnir for

at kroppen skal si ifra om at jeg er sterk.

 

/

Karoline Sætre, Oktober 2017

 

---

HOLD ØYE MED, Magasinet Kunst:

https://magasinetkunst.no/2016/08/11/hold-oye-med-solveig-ane-oksendal/

Solveig Ane Øksendal jobber hovedsakelig med figurativ tegning, skulptur og installasjon. Billedspråket hennes balanserer mellom det vakre og det groteske, det tiltrekkende og det frastøtende. Øksendal er særlig opptatt av kvinnen og hvordan hun avbildes og portretteres, samt temaer knyttet til hennes kropp, kjønn, død og seksualitet. De siste årene har Øksendal særlig konsentrert seg om en serie arbeider som viser diamanter og kvinnekropper i forening. Inspirasjonen kom fra en artikkel hun leste om diamantindustrien og firmaet De Beers, som hadde enevelde over det globale markedet i over 100 år. Titlene på disse arbeidene er ulike slagord fra de kjønnssegregerte, og spesielt kvinnerettede, reklamekampanjene for de opphøyde steinene. Øksendals forhold til diamanter er todelt. De er både kvalmende, stygge og vulgære, men samtidig vakre og tiltrekkende, og i verkene utforsker hun diamantens forbindelse til kroppen. Samtidig som diamanten, som verdens hardeste naturlige materiale, skaper en sterk kontrast til en fyldig og myk hudfold, liker hun tanken på at man med dagens teknologi kan gjøre døde menneskers kropper om til edle steiner. Ved å skille karbonet fra asken etter en avdød person og legge dette under høytrykk i 10–12 måneder kan man fremstille diamanter. Dette gjøres flere steder i verden av mennesker som ønsker å bevare en del av sine kjære. Slik blir kroppen, sjelen og mennesket direkte oversatt til en av de dyreste og mest eksklusive kommersielle varene vi har på markedet i dag.

Øksendals arbeider er symbolrike og inneholder svart humor og populærkulturelle så vel som kunsthistoriske referanser. Verkene fungerer som uttrykk for noe abstrakt uten vokabular, som en tanke, sinnsstemning eller følelse. Selv om tegning alltid har vært Øksendals hovedbeskjeftigelse, har hun de siste årene ønsket å i større grad konfrontere / nå ut til betrakteren. Som en løsning på dette har hennes todimensjonale arbeider både eskalert i størrelse og blitt videreført ut i det tredimensjonale rom som skulpturer. For tiden er det skulptur hun utforsker og fordyper seg i, men hun arbeider alltid med tegning samtidig.

Øksendal tok master ved Kunstakademiet i Trondheim i 2014 og holder nå til i Prindsen Kunstnerkollektiv i Oslo. Ved siden av sitt kunstnerskap jobber hun som omviser ved Museet for samtidskunst – Nasjonalmuseet, og har ansvaret for museet i samarbeidprosjektet Plot Oslo. Les mer om Øksendal på http://www.solveigane.com

---

Det tyranniske kjøttet

Vi blir neppe ferdige med det kluster av problemstillinger som følger den menneskelige kroppens representasjoner innenfor kunsthistorien og videre inn i samtidskunsten, men vi kan notere at de kommer og går, som bølger som slår innover en forlatt strand. Eller, i hvert fall for øyeblikket forlatt; samtiden kan per i dag se ut til å atter en gang ha løpt kollektivt avgårde i retning det sorte kvadratet til Malevitj - en annen størrelse vi ikke vil bli ferdige med innenfor denne livstiden. Ikke at det eksisterer noe naturlig motsetningsforhold mellom kroppen og kvadratet - jeg vil si et voksent menneske trenger begge deler - men det er nå slik fokuset tenderer til å skifte, selv om også det større bildet oppviser en alt mer ugjennomtrengelig kompleksitet der unntakene fra dagsaktuelle trender bestandig vil være i majoritet. Og det er godt sånn, for noe annet ville vært helt uutholdelig. Outputen til Solveig Øksendal er, sånn sett, en nødvendig bredside med brusk og fett i sin samtid. Et brøl av fysisk erfaring, skrudd opp til en visuell larm. Det ville selvsagt være lett for meg, der jeg sitter som et slags orakel og profesjonell synser, å si noe om figurativ tegning i forbindelse med dette, men jeg tenker på det som underordnet. Jeg kan ta feil, og gjør det opp til flere ganger om dagen - selv om jeg som oftest kommer unna med det siden jeg er en fucking legende - men jeg vil si det her er et tilfelle der mediet er underkastet en mer vidtfavnende agenda; det nye kjøttets kontinuerlige opprør mot det gamle.

Så er det heller ikke begrenset til figurativ tegning - hvis det nå bare var det ville jeg kanskje gått mer på rutine og fortalt den lange historien som i nyere tid begynte for ti år siden, men nå velger jeg å gravitere ned til hva det faktisk handler om. Og det kretser jo rundt noe som ligger meg veldig nært og varmt; ekstrem fysisk førstehåndserfaring - bare ikke helt sånn som jeg kanskje tenker på det for egen del. Vi har å gjøre med en sjelden grad av klaustrofobi, der kroppen simultant fungerer som fengsel, kommunikasjonsmiddel og kjøretøy; og et arbeid som gnir inn opplevelsen av å ikke nødvendigvis være sin fysiske manifestasjon, i like høy grad som det understreker hvor temporær denne fysiske parentesen vi puster innenfor faktisk er. Og i hvor høy grad kroppen kan manipuleres og høvles til for å anpasses etter våre behov. Eller som her, der det åpenbart blir nødvendig å snakke om den svære kvinnen, både som ikon, objekt og fysisk realitet - særlig som hun er satt opp mot diamanter og med dette det ene ytterpunktet i en visuell dynamikk basert på det veldig harde kontra det så alt for myke, men også mellom det uknuselige og uforanderlige kontra det tilfeldige og dysfunksjonelle.

Det skal også sies at diamanten, med sine prismer og skarpe kanter, også utgjør en konstant innenfor samtidskunsten, selv om den er mindre selvfølgelig innenfor en kontekst som lar oss dekode den som alt fra kokain til en altomfattende bevissthet. (Skrittet er ikke lenger enn at det egentlig kan sies å være snakk om en nyanseforskjell; opplevelsen er jo den samme). Men hva gjør den her, i denne sammenhengen, og hvordan skal vi forstå dens tilstedeværelse, der kroppsdelene er pakket sammen mellom fettvalker, og skammen over å ikke være slim og veltrent er lammende på kanten til paralyse? Jeg sier ikke det er noen gitte svar på denne ekvasjonen - nei, nei, jeg har ikke en gang noen gode forslag å komme med - men kontrasten mellom kroppens underkastelse for sitt eget forfall og den skinnende edelsteinen gjør til dels dette til et spørsmål om tid. Det åpner også for diverse motstridende refleksjoner rundt hva den fysiske tilstanden egentlig er, og hva den innebærer. Hvor treg denne materien vi utgjør kan være, og hvor skinnende krystallklart tankene våre kan skinne på en god dag. Hvor håpløst det i utgangspunktet er å skulle utøve noen form for kontroll over alt det her brusket og fettet, siden det forandrer seg over tid uansett hvor hard disiplin man utsetter det for. Og vi vet godt hvordan det slutter - vi kaster før eller siden av oss kjøttet og drar videre, enten vi vil det eller ikke. Og sånn kan man bli løpende internt i sirkel med sine grublerier i assosiativ rundgang lenge før man er i nærheten av denne krystallklare evnen man skryter på seg - men det forandrer ikke faktum; potensialet ligger latent i deg, meg, og hver eneste tulling der ute, uavhengig av hvor mye overvekt man eventuelt bærer rundt på. 

Ja, jeg vet - du tenkte dette egentlig handlet om noe grotesk. Det gjør jo også det. Men det forandrer heller ikke mulighetene som ligger her. Vi får ta det onde med det gode.

Nesoddtangen i juni 2015
Tommy Olsson

---

bottom of page